Vi er tre kvinner som møtes i samtale. Vi kjenner hverandre gjennom flere år i en gruppe hvor den felles oppmerksomhetens nærværskvalitet er omdreiningspunkt for individuell skapelse og samskapelse. Vi møtes med en intensjon. Det er noe vi gjerne vil undersøke sammen; er det mulig å få nærmere kontakt med hvordan kreativitet og sårbarhet forholder seg til hverandre; hva er sammenhengen?
“Vulnerability is not a weakness, a passing indisposition, or something we can arrange to do without. Vulnerability is not a choice. Vulnerability is the underlying, ever-present and abiding undercurrent of our natural state. To run from vulnerability is to run from the essence of our nature…..”
(David Whyte)
En felles erfaring er at det vi opplever som autentisk kreativitet, eller genuine, ekte livsuttrykk, både hos oss selv og andre, gir en opplevelse av nakenhet, av gjennomsiktighet. Det er som å befinne seg i et åpent rom, sansende og med en særlig følsomhet. Det å tre inn i det rommet, forbindes med risiko. Det kjennes sårbart ut. Det er et rom som så lett kan lukkes. I møte med den andre. Enten den andre er oss selv, eller et annet menneske. Det er som om autentisk kreativitet, for å utfolde seg, betinges av en inviterende atmosfære. Kan det være at atmosfærens preg av rommelighet og tillit er en betingelse for den kreative akts utfoldelse?
“Within the centered place of Being, our own unscripted voices await expression in ways unique to each of us. The capacity to access this center is the mark of an authentic life, one that is sourced from within. From that Dwelling Place of Being we endlessly unfold ourselves – through words, actions, decisions, and a myriad of artistic forms”
(Barbara Cecil)
Kreativitet, forstått som en iboende basiskapasitet vi alle har, kan oppleves som en måte å være i livet på. En måte å være tilstede i og utfolde eksistens på. En av oss har en daglig tegnepraksis som ofte etterfølger meditasjon. Tegningen kan oppleves som en fortsettelse av meditasjonen, men også som meditasjon i seg selv. Erfaringen er at meditasjonen gir bedre kontakt og større åpenhet i eget psyko-fysiske-spirituelt system. Det skapes en forankring i en selv og samtidig kontakt med noe større. Slik kan det oppstå dialog mellom det indre som finner vei og det ytre, i form av det uttrykk som blir til gjennom strek og farge.
At noget finder et kreativt udtryk er balancen mellem en tilstrækkelig åbenhed mod kilden og så ønsket om at give noget form. Dilemmaet er, at formen indebærer, at noget lukker sig. Så der er en indbygget modsætning i, at noget får udtryk……
Det hender at det indre; opplevelsen eller «fortellingen» og uttrykket ikke umiddelbart finner sammen i resonans. Det «stemmer» ikke. Det oppstår ikke kontakt. Uttrykket kjennes ikke ekte eller sant ut. Det mangler gjenkjennelse. Hvordan vet hun at uttrykket ikke er autentisk? Det merkes som uro i kroppen. En utilfredsstillelse eller frustrasjon. En kritisk stemme tar over. Det blir mentalt. Noe vanemessig har utspilt seg, og uttrykket mangler friskhet.
Måske er det nok bare at have fornemmelse for retningen? At kende retningen uden at have truffet beslutning om det første skridt, og det andet….? Den indre kritiker kan have mange forskellige stemmer: den vurderende, den kyniske, den frygtsomme….
Hvordan gå i møte med denne opplevelsen? Det må flere tegninger til. Rammene må forandres. Kanskje tar hun et stort papir. Motstanden; det som fastholder gamle, kjente og trygge formdannelser og dermed stenger for det nye og friske, må bli med inn i uttrykket, bli en del av det. Motstanden må først aksepteres. Det er en nødvendighet.
Hun heller vann på arket. Det endrer uttrykket. Det blir mindre kontroll og prosessen blir mer uforstyrret. Uforstyrret av hva eller hvem? Den ubudne gjesten som forstyrrer er kreativitetens trofaste følgesvenn; den indre kommentator; den vurderende stemmen som gir både ris og ros, basert på tillærte standarder. Stemmen som stammer fra det i oss som ikke har mot til å risikere overraskelser og nye ukjente former. Først når motstanden blir møtt med gjestfrihet, kan den kreative prosess fortsette. Kontrollen utfordres med andre ord estetisk, og den kreative akt kan gå over i modus preget mer av lek. Lek er uten dagsorden, uten prestasjon.
Modstanden inviterer til at stoppe op, til pause og mellemrum. Hvis modstanden tages alvorligt, skaber den et ophold – en åbning – en sprække mellem det, vi kom fra, og det vi skal til. En pause. Et mellemrum. Hvor det er muligt opmærksomt at tage ophold i mellemtilstanden og undersøge potentialet. For pausen – kort eller lang – er en forudsætning for både fornyet flow og fortsat udvikling: uden pausen opstår der ikke den åbning, som gør det næste trin muligt!
Indlægget er skrevet af Kaja Storeide og Marianne Bo Paludan
Citater fra:
“Consolations: The Solace, Nourishment and Underlying Meaning of Everyday Words“, by David Whyte, 2015.
“Coming into Your Own – A Woman’s Guide Through Life Transitions”, by Barbara Cecil, 2015, p. 175
Skriv et svar