Om kreativitet og sårbarhed, del 2
Vi er tre kvinner som møtes. Et møte finner sted i samtale. Vi kjenner hverandre gjennom flere år i en gruppe hvor den felles oppmerksomhetens nærværskvalitet er omdreiningspunkt for individuell skapelse og samskapelse. Vi møtes med en intensjon. Det er noe vi gjerne vil undersøke sammen; er det mulig å få nærmere kontakt med hvordan kreativitet og sårbarhet forholder seg til hverandre; hva er sammenhengen?
I samtalen kommer vi inn på spørsmålet: Hvordan oppleves så relasjonen til den annen/ publikum i denne individuelle tegne-akt, hvor jo ingen andre er fysisk til stede i rommet? Erfaringen er at uttrykket drives fremover av og finner sin autensitet gjennom empatisk bevissthetet om den andre, om effekten på den mottakende, opplevende andre. Den andre er med, favnes i oppmerksomheten gjennom dialogen med uttrykket. Det er snakk om å merke resonans underveis i den skapende prosessen. Intensjonen i den kreative akt blir å tilby en invitasjon. Invitasjon til et MØTE.
Måske har mødet med den anden/publikum elementer af det at give [en gave]?
«Giving means paying attention and creating imaginative contact with the one to whom we are giving; it is a form of attention itself, a way of acknowledging and giving thanks for lives other than our own»
David Whyte
I den fordypende i samtalen mellom oss tre skjer det noe merkbart. Det er som om vi sammen kan merke at det vi samtaler om, samtidig tilkjennegir seg her og nå. Det empatiske møte finner sted her og nå, mellom oss og i den atmosfæren som omgir oss. Atmosfæren fyller oss og blir grobunn for det som oppstår videre. Opplevelsens kvalitet gir assosiasjoner til ømhet. Ømhet som en spirituell oktav av empati.
Der er ingen dagsorden – der er ikke nogen forventning om, at det skal vi opnå. Der er kun en oprigtig nysgerrighed og åbenhed. Der opstår en intens kontakt mellem os – på Zoom! – som om alt, der er, er lige nu. Og vi formår sammen at være bare med det, som er, lige NU. Oplevelsen er intens!
Vi befinner oss sammen midt i et skapende øyeblikk. I en erfaring av ømhet. I en tematisk undersøkelse ser vi sammen og berøres. Vi berøres av den innsikt og forståelse som oppstår i rommet mellom oss. Aller mest berøres vi av at det skjer. Selv i et digitalt møte kan kontakt åpne seg slik. Det kan åpne seg slik, både mellom oss og inn mot det som blir til i rommet mellom oss. Sammen gjenkjenner vi ømheten i møtet. Sammen erfarer vi den skapende bevegelsen. Mens noe nytt, kontakt og innsikt, finner vei og form.
Vi undres; hvem er den andre, mottakeren eller publikum i den uttrykkende, når det ikke er en kritisk vurderende stemme? Responsen kommer spontant undrende og overraskende; vitne… da er den andre til stede som vitne. Ja, slik er det. Den kreative utøvers bevissthet om den andre kan altså være egosentrisk oppmerksom på vurdering, bedømmelse og kritikk, men kan også omfatte den andre som vitne. Vi erfarer at den andre som vitnende tilstedeværelse kan oppleves som rommende og aksepterende, men også ha karakter at en helt nøytralt observerende kvalitet.
«Thankfulness finds its full measure in generosity of presence, both through participation and witness…….to deepen our sense of presence and therefore our natural sense of thankfulness that everything happens both with us and without us, that we are participant and witness all at once».
Kreativitet som mulighet finnes i alt liv og i menneskets væren i livet. Vi erfarer sammen at den kreative akt like gjerne kan finne sted i en samtale, som i streker og farger på et ark. Når en skapende prosess er på sitt mest autentiske oppleves det som at uttrykket, det som blir til, ikke er mitt eller vårt. Jeg eller vi er en kanal for noe, og erfaringen ledsages av ydmykhet og høytidelighet. Det er som om oppdraget i en slik kreativ akt er å bringe kontakt mellom kilden og vitnet. Det å stille seg til rådighet med sitt uttrykk på denne måten, kan først skje når sårbarheten kommer til stede. Og med den, motet. Motet til å lene seg tillitsfullt inn i møtet, til å hengi seg til det ukjente. Til kilden. Kan kreativitet sies å være det at gi seg hen til den skapende prosess, sårbart oppmerksomt?
Think of the Earth
as a turning point in eternity.
Think of the Earth
as a meeting point in infinity.
Check if there are any holes
in your shoes.
Tie your shoelaces.
(Yoko Ono)
Citater fra:
“Consolations: The Solace, Nourishment and Underlying Meaning of Everyday Words“, by David Whyte, 2015.
“Earth Piece VII” in “Acorn”, by Yoko Ono, 2013.
Skriv et svar